Egenskapsforklaringer er en type forklaring som refererer til en spesiell type atferd. Denne atferden skal forklares ved hjelp av en indre egenskap. Egenskapene som det blir referert til kan være både positive og negative, og hver av egenskapene kan tilknyttes flere handlinger. Disse forklaringene sier ingenting om hvorfor egenskapene til dette individet er slik det er, og heller ikke hvorfor det bestemte individet har disse egenskapene. Forklaringene tenderer mot å være sirkulære eller tautologiske. Egenskapsforklaringer kan vises ut fra to modeller, der den ene tar utgangspunkt i atferden/handlingen til individet, og den andre tar utgangspunkt i egenskapen. På den første modellen forklares egenskapsforklaringer ved at atferden/handlingen kan forklare egenskapene som igjen kan forklare atferden/handlingen. Den andre modellen som forklarer med utgangspunkt i egenskap forklarer at egenskapene påvirker atferden/handlingene som igjen forklarer egenskapene. En kan raskt konstatere med at egenskapsforklaringer ikke er relasjonelle forklaringer, som er en annen type forklaring. Forskjellen mellom disse to forklaringene er at egenskapsforklaringer er sett ut fra atferden, handlingene eller egenskapene til ett individ uten at det er tatt med andre personer i forklaringene, men med en relasjonell forklaring forklarer alltid atferd, handlinger og egenskaper ved å referere til andre individ eller andre grupper sin atferd. Forklaringer kan betraktes som relasjonelle når de refererer til en samhandling, der handlinger forstås med at en refererer til en annen handlig utført av et annet individ en det opprinnelige individet. Vi kan ta for oss et eksempel på relasjonelle forklaringer. Om vi ser for oss en normal situasjon mellom foreldre (som i dette tilfellet bli kallet aktører) og barn (individet) kan ha noe å si. Dette er at foreldrene sin atferd kan spille en rolle for hvordan atferden til barnet er. Derfor kan vi si at aktørene blir tvunget i å ta med sin egen atferd når de skal forklare atferden til individet. Aktørene kan ikke i en relasjonell forklaring holde sin egen atferd utenfor forklaringene slik en kunne gjort ved en egenskapsforklaring. Vi har også en tredje forklaring som skiller seg ut fra de to andre forklaringene. Disse forklaringene kan vi kalle systemforklaringer. Systemforklaringer går ofte igjen i dagligdags tale, og går ut på å forklare at de ytre forholdene er grunnen til at folk handler slik de handler. Systemforklaringene er heller ikke noen relasjonell forklaring fordi de forklarer ting ut fra et system. Forklaringer ut fra system brukes ofte til å forklare helheter, og kan være et eksempel på en forklaring på en referanse til økonomi. I en systemforklaring brukes ofte andre ord enn system og har ingen tilleggsord i forklaringene, men de trenger ikke å være statiske. I våre daglige situasjoner setter vi ofte egenskapsforklaringer opp mot systemforklaringer. En modell som kan vise systemforklaringer er at det er et system (for eksempel staten) som påvirker individet, men individet kan ikke påvirke systemet tilbake. De som bruker disse type forklaringer er ofte personer som er i en spesiell sosial plassering. Et eksempel på dette kan være samfunnsvitenskap-studenter som er opptatt av forhold i samfunnet.

Det blir ofte brukt egenskapsforklaringer i pressen, spesielt ukeblader kan ha spektakulære overskrifter som inneholder både negative og positive egenskapsforklaringer. Disse skildringene av kjente personer, er med på å påvirke vårt inntrykk av dem. Dersom Elten John ikke vil bli tatt bilde med sammen med fans, kan han for eksempel bli omtalt som ”overlegen” eller ”sur”. Igjen er det veldig lett å få pressens oppmerksomhet og bli tillagt egenskapene som snill, omtenksom og lignende dersom en kjent person viser omsorg for fattige, eller donerer penger til veldedighet. Egenskapsforklaringer forekommer også veldig ofte i dagliglivet. Selv har jeg et eksempel om en liten gutt som ble kalt for ulydig og lat. Grunnen til at han fikk disse egenskapene var fordi han ofte snakket når læreren hadde bedt alle om å være stille, han gjorde ikke alle leksene, og var heller ikke med på å rydde i klasserommet når dagen var over. Da læreren fortalte om dette til foreldrene, var deres konklusjon at gutten var ulydig og lat.

Disse egenskapene til denne gutten, kan gjøres om til relasjonelle egenskaper ved at foreldrene trekkes inn. Foreldrene sin atferd kan påvirke hvordan atferden til gutten er. Aktørene (foreldrene) blir tvunget i å ta med sin egen atferd når de skal forklare atferden til individet. Gutten hadde kanskje lyst til å gjøre leksene sine, men fikk ikke nok hjelp av foreldrene til å gjøre dem. De mente kanskje at han måtte klare leksene på egenhånd, noe som førte til at han ikke fikk gjort ferdig det han ikke forsto. Han var kanskje vant til at moren ryddet alt for ham hjemme, og visste dermed ikke at man skulle være med å rydde etter seg på skolen. Det kan være mange eksempler på hvordan man kan gjøre disse egenskapsforklaringene om til en relasjonell forklaring. Det er viktig å se på foreldrenes syn på barnet i forklaringen, hva foreldrene forventer seg av barnet er med på å påvirke.