Menneskesyn
Ifølge Descartes er det et skarpt skille mellom to grunnleggende, totalt forskjellige prinsipper i tilværelsen. Disse grunnprinsipper, hos Descartes kalles «substanser» er res extensa (det som har utstrekning) og res cogitans (det som tenker). Alt som eksisterer er enten det ene eller det andre. Men Descartes mente at det finnes en tredje, uendelig substans- Gud. Denne uendelige substansen har skapt de to andre.
Alt vi sanser omkring oss har utstrekning og er derfor deler av res extensa. Men omkring oss finnes det også mennesker, og siden mennesker er i stand til å tenke må res cogitans finnes i alle mennesker. Slik begrunner Descartes at mennesker består av både legeme og sjel. Sjelen er fri og styres av fornuften, mens kroppen fullt er årsaksbestemt av de fysiske lover.
Hvordan er sammenhengen mellom kropp og sjel? Hvordan kan sjelen, som er immateriell, påvirke kroppen, som er materiell? At dette skjer var Descartes ikke i tvil om- vi opplever sansefornemmelser, disse påvirker våre følelser og sjelen for deretter kroppen til å reagere; vi kan for eksempel skjelve av frykt eller danse av glede. Den direkte påvirkning skjer ifølge Descartes vi en kjertel, glandula pinealis som befinner seg i hjernens underside.
Så alt som finnes i utstrekningens verden altså i res extensa, er fullstendig årsaksbestemt av de fysiske lover. Dette ville også har vært tilfelle med mennesker dersom mennesker ikke også hadde tatt del i res cogitans.
Grunnen til at mennesker har følelser er at mennesker har sjel, hvilket det har fordi mennesket er en del av res cogitans. Ifølge Descartes medfører dette at dyr ikke har følelser, de er kun avanserte maskiner. At for eksempel en sau flykter når den er en ulv betyr ikke at sauen føler frykt eller redsel, men kun at sauen er programmert til å reagere på denne måten.
Ifølge Descartes er all dyre adferd en mekanisk prosess, hvis man hevdet at de har følelser så var det feil. Man skal ikke tillegge ting menneskelig egenskap.